HAUGESUND AVIS skriver:  s

VAKKERT: «Brødrene Løvehjerte» som figurteater er både nedstrippet og komplekst på alle plan.

​

Nangijala

I boken er de voksne i utgangspunktet fraværende. Mor er forlatt av far, og hun livnærer seg som travel sydame. Vi hører henne bare såvidt synge en lengselsfull sang om tapt kjærlighet. I forestillingen har moren fått stor plass, og det er hun som dikter og fantaserer om Nangijala, hvor etter hvert begge guttene hennes er. Siden hun i sin fortvilelse ikke vet hva som skjer når man dør, syr hun sammen en ganske innholdsrik fortelling om hvordan sønnene har det i etterlivet. Hun dukker dessuten også opp i Nangijala som Sofia, en trygg voksen som kjemper mot det vonde, sammen med brødrene. I Nangijala er de voksne tilstede. Dramatiker for stykket, Ane Skumsvoll, spiller både moren Sigrid og er dukkefører for Sonja i Nangijala. Lille Karl gestaltes hele tiden av en dukke, mens Jonatan går fra menneske til dukke så snart han er i Nangijala. Dette er et fint grep for å vise kontrasten mellom den fortsatt levende moren og guttene som er døde og muligens befinner seg i fantasilandet Nangijala. Moren klarer ikke å la være å tenke på guttene hun har mistet, og Nangijala-fantasien blir en trøst og virkelighetsflukt. Hennes dype bekymring skinner gjennom, for det er også onde elementer i Nangijala. Tidvis lurer man på om moren er blitt litt smågal av sorg.

​

Det er minst 10 dukker på scenen i løpet av forestillingen. Hedda Emilie Østrem fører lillebror Karls dukke, mens Henrik Hoff Vaagen fører Jonatan-dukken. Skuespillerne, eller dukkeførerne, er anonymt kledd i sort, men man veksler likevel mellom å se på dukkene og dukkeførerne.Østrem får fram lillebrors sårbarhet, mens Hoff Vaagens Jonatan er en strålende protagonist – leken, sjarmerende, omsorgsfull, modig og initiativrik. Hoff Vaagen er et naturlig midtpunkt som løfter stykket.

I løpet av stykket får man, foruten en rekke karakterer, se hvite duer som flyr grasiøst i luften, ulver som uler uhyggelig mot månen og hester som gallopperer over scenen i actionsekvenser. Det er virkelig imponerende hvordan alle dukkene liksom kommer til live. Dukkenes ansikter er uttrykksfulle, og kroppsspråket er både tydelig og subtilt, gjort med nennsomme hender.

 

Tung tematikk

Tematikken er jo noe tung i «Brødrene Løvehjerte», men ikke i den forstand at man ikke lett kan følge handlingen. Her henger liten som stor godt med. Etter hvert er det som om vi befinner oss i en slags versjon av Ringenes Herre. I Nangijala er motstandsmannen Orvar er tatt til fange av den onde fyrsten Tengel, og snart skal Orvar bli middagsmat for en flammekastende drage, Katla. Karl og Jonatan bestemmer seg for å reise til fiendtlig territorium for å redde Orvar. De må overvinne forskjellige hinder på veien, og dessuten avgjøre hvem man kan stole på. Det er nemlig også en forræder i Nangijala.

Det er dermed nok av skumle saker å se på den noe kompakte scenen, akkompagnert av Nils Øklands dirrende felespill, Vegard Fossums krigstrommer, Kjetil Olai Lundøs kontrabass og Otail Al-Ogailis oud. Noen av barna i publikum ser da også behovet for å krype tettere opp i mamma og pappas fang. Det kan være lurt, for forstillingen byr på et nokså fryktinngytende møte med dragen Katla. Dette er ikke for de skvetne.

 

Gjennomtenkt scenografi

Det som imponerer mest, er nok likevel scenografien og sceneskiftene. Kulissene er på hjul, og de er funksjonelle og ekspressive. De svartkledde dukkefører skyver lett bort en borg, og triller på plass en bro. De smetter lett inn og ut av kulissene når det trengs. Det er så til de grader både praktisk og stilig ut at det må være ekstremt gjennomtenkt. Litt etter litt avdukes de funksjonelle og fine kulissene. Man aner kanskje en rekke nikk til kinesisk eller asiatisk figurteater. Øklands musikk som høres ut som en miks av norsk og kinesisk folkemusikk, mens dragen kunne vært tatt rett ut av en kinesisk nyttårsfeiring. Både lys- og lyddesign er presist og virkningsfullt. Forestillingen er nedstrippet og samtidig kompleks på alle plan.

 

Klassiker med god grunn

Hva dreier så «Brødrene Løvehjerte» seg om? Er det kampen mot det onde og gode i verden? Kampen mellom virus og immunforsvar inni en liten gutt? Er det om kjærlighet mellom brødre? Sorg og savn av familiemedlemmer? En rent underholdende fantasifortelling? Det kan nok leser og publikummer selv gjøre seg opp en mening om, og det er jo nettopp derfor Lindgrens fortelling er blitt en klassiker. Figurteaterversjonen på Haugesund teater griper ikke like hardt rundt hjerteroten der boken gjør, men den oser av kvalitet og underholdning i alle ledd.

​