2025 FANTASMAGORIA. Theater Corpus / Ultima / Kloden
Nå begynner ferden inn i fantasiens verden
virkelighetens fjerneste sone
og hva fins i dette under-universet?
Vidunderlige merkverdigheter og uekte under
I Fantasmagoria inviterer Theater Corpus publikum inn i et forunderlig univers, et magisk kuriositets-kabinett inspirert av 1800-tallets illusjonsteater og dukkekunst. Forestillingen består av korte, fantasifulle tablåer med nyskrevet musikk av Ellen Ugelvik og lekne dikt av Aina Villanger. Sammen skaper de en kabaret fylt med skyggebilder, små mysterier og et flygel som forvandles til et helt orkester.
Hva skjer når en ballettdansende kaptein, sjakkspillende siamesiske tvillinger og en forelsket kontratenor samles på samme scene? Du får et magisk møte med figurer som nesten virker levende – og litt ute av denne verden. En drømmende og underfundig forestilling for barn og voksne – like mye for nysgjerrige blikk som lyttende ører.
Medvirkende:
Ide, regi, scenografi, kostymer og figurer: Tormod Lindgren
Tekst : Aina Villanger
Komponist: Ellen Ugelvik
Lysdesign : Shiva Sherveh
Produsent: Christina Lindgren
Skuespillere: Henriette Blakstad og Tuva Hennum
Scenografiassistent : Piotr Chrzanowski
Kostymemaker : Thale Kvam Olsen
Forestillingens målgruppe er 3-10 år.
Varighet : 37 minutter
Forestillingen er støttet av : Fond for utøvende kunstnere, Ultimafestivalen, Kulturrådet, Kloden, Sparebankstiftelsen DNB
ANMELDELSE VED PREMIEREN PÅ ULTIMA FESTIVALEN - KLODEN
Formidable operaprosjekter og en liten, forseggjort barneforestilling var blant høydepunktene under Ultimafestivalen.
Forseggjort, men ikke ferdigtygd
Tidligere år har Ultima hatt en egen dag med konserter og arrangementer for barn – Barnas Ultimadag. I år er barneforestillingene spredt over flere dager, og jeg fikk dessverre bare med meg én av produksjonene. Heldigvis var den svært god. Fantasmagoria av Tormod Lindgren består av mange ulike tablåer, med tekster av Aina Villanger. Til venstre på scenen står et flygel, og rett til høyre for midten står en figurteaterbod med sceneteppet trukket for. Utøverne Henriette Blakstad og Tuva Hennum forteller, synger, spiller roller, og fører figurer i mange ulike former og størrelser, i og utenfor teaterboden. Kostymer, rekvisitter, snitt og fargevalg gir assosiasjoner til 1800-tall og europeisk borgerskap, den dempede belysningen sender tankene til mørke bybilder med gasslykter, vektere og hestekjerrer fra London eller Kristiania.
Mange av figurene er tilsiktet uferdige eller ufullstendige. Én har bare hode og kjole, men ingen kropp, en annen har kropp, men bare et halvt ansikt, en tredje har hjul til ben, og en fjerde har armer av ulik lengde med metallpinner som stikker ut, som om den er under konstruksjon. Befinner vi oss i et dukkemakerverksted? Eller forsøker forestillingen å tematisere funksjonsvariasjoner og kroppslig mangfold? Det kunne vært makabert, men det veies opp av utøvernes vennlighet og nysgjerrighet.
Ellen Ugelvik spiller både på flygelets tangenter og rett på strengene, blant annet ved hjelp av en gigantisk syngebolle og metallkuler som lager lyd når de ruller rundt i flygelkroppen. Hun skaper gjennomsiktige, abstrakte lydkulisser, og musikken er ofte i direkte dialog med det som skjer på scenen. Plutselig høres brudstykker av noe kjent, en vals av Chopin eller en nesten komplett dur-skala.
Det er ikke noe sammenhengende narrativ å følge med på her; de poetiske tekstene handler blant annet om verden, månelys, mystikk og små anekdoter om noen av dukkene. Samtidig skapes andre typer helhet, av musikken, estetikken og åpenheten i uttrykket. Publikum får et blikk inn i ukjente, uferdige verdener der alt er mulig og ingen har fasiten, og der barnas fantasi står fritt til å fylle de åpne rommene. Jeg tror det har en helt egen fantasistimulerende kvalitet når noe er så forseggjort og gjennomtenkt, men likevel på ingen måte ferdigtygget og entydig. Fantasmagoria tilbyr et alternativ til barnekulturens mange strømlinjeformede narrativer med forutsigbar oppbygning og lykkelig slutt, men den formidler likevel håndgripelig, forståelig og i øyehøyde.
Hilde Halvorsrød - Scenekunst.no
